Gnist- og glededagen 1. desember!
1. desember
 
er i den store Gnist- og glededagen. Da «nisser» man bort lykter til naboer og venner – og på den måten skapes begeistring, undring og ikke minst mange flere tente lykter i lokalsamfunnet! Les mer om hvordan det kan gjøres her. Dagen er også en påminnelse om å spre glede og livsgnist rundt seg!  

Det gamle sagnet
I følge sagnet hadde dagen sin opprinnelse i Lysnissenes årlige ildsanking. Så snart skumringstimen kastet blå skygger igjennom skogen på den første dagen i årets siste måned samlet Lysnissene seg ved sine ildgrotter for å sanke ilden som skulle tenne mørketidens lykter.  

Her fanget de gnister som fløy ut fra bålet og samlet det i sine ildkrukker. De hadde en krukke hver, for mer trengte de ikke. Straks en gnist var fanget i krukken sprang det opp en sterk flamme som brant trofast fram til neste ildsanking.    

Ildkrukkene hadde fulgt Lysnissene fra første gang de så dagens lys og ingen krukke var lik noen andres. De var laget av leire og var vakkert dekorert i klare farger og innviklede mønstre. Det sies at krukkenes  utførlige dekorering var en slags billedgjøring av den nyfødte Lysnissens indre lys, og at det var derfor alle krukkene var så vakre og så forskjellige. Med krukken fulgte en utskåret tennstav av sort trolleik.  

Tennstaven hadde både en praktisk og en symbolsk betydning: Praktisk fordi den var redskapet Lysnissene tente lyktene sine med, symbolsk fordi den minnet Lysnissene på at lyset vi alle bærer på innsiden må ut for å gjøre godt.

På samme måte som at det ikke blir lys i lyktene dersom ikke noen tenner dem, skjer det veldig lite godt i verden om vi ikke omsetter de gode tankene vi har til gode handlinger.  

«Det er handling som fører til forandring»

 

Hjertestreker og Rampesnasser!
Lysnissene hadde en utrolig evne til å spre lys og glede, og de gjorde ting som lettet hjertet til folk, slik at de ble lyse og glade. Disse gode gjerningene ble kalt «hjertestreker». I skogen til Lysnissene bodde det noen som likte å gjøre det motsatte, nemlig Rampesnassene. Rampesnassene var noen viltre gråsprengte småtroll som bodde under forkrøplede kratt og eldgamle tuer. De sov når det var lyst og spratt fram så fort kvelden meldte sin ankomst. De elsket å gjøre rampstreker, og så ofte de kunne slukket de Lysnissenes lykter så de kunne lure og rampe med ferdesfolket som var ute og vandret i kveldsmørket.

Men Lysnissene var ikke tapt bak sin lykt. Så fort en lykt slukket var de raskt på pletten med tennstaven og fikk fyr på nytt. Man må nemlig aldri gi opp å gjøre ting av det gode! For hver rampestrek Rampesnassene lirte av seg gjorde alltid Lysnissene en ekstra hjertestrek, for:

«Det som gjør vondt bør veies dobbelt opp med det som gjør godt.»

Dette er altså bakgrunnen for Gnist- og glededagen. I sin opprinnelse viser den oss at det ikke er så mye som skal til, før vi kan lyse opp for andre. Akkurat som en liten gnist tenner ild, vil et hei, et smil, en klem eller noen vennlige ord tenne gledens flamme i hjertet til noen rundt oss.